Når jeg drar på hytta, så drar jeg til Amazonas

Skrevet av Amalie Tandstad

Ja, du leser riktig. Jeg har hytte midt i regnskogen i Amazonas. Hvor kult er ikke det?? Du synes kanskje det høres merkelig ut å dra hele veien fra Norge til Brasil for å dra “på hytta”. Likevel er det akkurat det jeg gjør, og det er SÅ verdt det. Paraiso da Vida – Retreat og Community er et område tilrettelagt for oss som ønsker å komme oss vekk fra hverdagens mas, for å lade batteriene med ren natur og ren mat. Etter å ha ventet spent i flere måneder på at vår egen moloca skulle bli ferdig, fikk vi endelig reise bort for et 3 ukers opphold nå i sommer.

Jeg må innrømme at jeg var veldig spent før avreise. Selv har jeg edderkoppfobi og det hjalp jo ikke at venner og familie til stadighet fortalte hvor forsiktige vi måtte være, og om alle skumle insekter og slanger som kunne være der. “Tør dere dette da?” Må jo si det skapte litt usikkerhet, og spesielt for en som er litt nervøs fra før av. Men GUD så feil de tok. Er faktisk lenge siden jeg har vært på et sted der jeg har følt meg så trygg, selv om vi selvfølgelig måtte ta noen hensyn.

Vi ankom flyplassen i Santarém tidlig lørdag morgen, og hadde bestemt oss for å ha to netter i Alter do Chão før vi tok båt over til området på mandagen. Min mor og en hyttenabo som vi reiste med hadde vært der tidligere, og kjente alt de som driftet en av restaurantene. Derfor ble Arco-Iris de Amazonia samlingsstedet på kveldstid. Jeg ble både overrasket og takknemlig over hvor snille de var der. Så hjelpsomme og det føltes ut som de genuint var interessert i å bli kjent med oss. Absolutt noen relasjoner jeg ønsker å ta med meg videre.

Etter 2 begivenhetsrike dager med bading, god mat og Acai is, tok vi en speedbåt over til området. Vi hadde fått fantastisk handlehjelp av Victor (ingeniør og byggansvarlig for prosjektet). Med overfylte isoporkasser med mat, masse Acai og bananer, og bagasje til 4 personer, tok det oss ca. 1,5 t over elva. Båtturen var både våt og latterfull. Rio Arapiuns er en ferskvanns elv, men størrelsen og oppførselen minner om å være på sjøen. Vi kunne så vidt skimte trær i horisonten på andre siden av elva fordi vannstanden var så høy. Det er en helt spesiell følelse å være ute på så åpent vann og vite at det bare er en elv.

Når vi tilslutt kom til strandlinjen knyttet til Paraiso da Vida ble vi møtt av 3 lokale arbeidere. De hjalp oss med å lesse av båten og bære mat og bagasje til felleskjøkkenet og hyttene våre. Vi hadde selvfølgelig sett bilder av molocaen på forhånd, men å se den i virkeligheten var noe helt spesielt. Det flotte stabile treverket var nylig beiset og fantastisk fint å se på. Utformingene på dørene og lemmene på vinduene var virkelig profesjonelt utskåret. Man kunne tydelig se at de lokale håndverkerne visste hva de drev med. Det tok oss ikke lang tid å komme på plass og det føltes ut som hjemme med en gang.

Jeg hadde en liten teori for hvordan jeg kom til å reagere ved å være borte fra sivilisasjonen i 2 hele uker. I starten kom alt til å være spennende og nytt, med et ønske om å utforske og bli kjent med området. Så ville akklimatiseringen starte, en detox ved å bli vant til varmen og det å spise renere. Deretter ville abstinensene for å oppdatere seg på sosiale medier og kommunisere med familie og venner slå inn.

Tilslutt ville alt falle på plass og jeg ville være stress fri og avslappet. Det var i virkeligheten overraskende lett å falle til ro på området og i egen moloca. Abstinensene for å oppdatere seg på sosiale medier kom ikke for fullt før etter vi hadde kommet tilbake til Alter. Å ha tilgang til wifi som ikke fungerer som det skal. Det er frustrerende det. Men wow så fint det var å ha fri fra telefonen i noen uker.

I løpet av oppholdet lærte jeg at man kan klare seg godt og lenge med lite. Vi ble veldig kreative i matveien, for det var ikke like lett å planlegge hva man skulle spise til middag i 2 uker. Likevel kom vi i mål hver dag. Vi fikk til og med dele mat med arbeiderne, som ofte dro ut og fisket med harpun og hodelykt når det hadde blitt mørkt. Camila, vår “alt mulig dame”, var vår måte å kommunisere med de lokale på, og jeg lærte så fantastisk mye av henne. Alt i fra hvilke planter som er hva og hvilke man kunne bruke til medisinske formål. Jeg lærte også at Andiroba oljen ble brukt til alt der. Før bitt, etter bitt, på stikk osv. I jungelen i Amazonas finnes det et miniatyr insekt, som man kan få på seg når man går langs lave palmeblader. Problemet med denne er at den er så liten at du kun ser den som en oransje prikk i sollys. Den er absolutt ikke farlig, men bittene klør en smule, litt som et myggstikk. Heldigvis er Andiroba oljen er super å ha på for å unngå disse. Jeg tror helt ærlig dette mini insektet var det “skumleste” jeg så der. Annet enn å våkne til brøleaper tidlig på morgenen, var vel vepsen det mest irriterende. De skulle absolutt oppi maten vår hele tiden. Jeg holdt dessverre på å løpe ned en tarantella som hadde forvillet seg ned på kjøkkengulvet også. Da kan du tro jeg løp fort ut igjen!

Noe av det jeg synes er veldig spennende med Paraiso da Vida er at det stadig kommer personer fra andre communities for å se hva som foregår. Victor og Camila tar gjerne med nysgjerrige besøkende på en visningstur. Mange av de lokale er skeptiske mot at europeere skal komme inn på deres landområder. Så det at de tar seg tid til dette ufarliggjør situasjonen og skaper et mer avslappet forhold til lokalbefolkningen rundt, noe som er utrolig viktig. Vi var så heldig å få tilbud om å leie båten til et par karer som tilfeldigvis kom innom området mens vi var der. Veldig hyggelige mennesker, selv om vi ikke kunne snakke sammen. Vi besøkte en strand med helt kritthvit sand. Der hengte vi opp hengekøyer, badet og koste oss. Vi møtte også på en gruppe lokale med indianske trekk, som lurte på om de fikk lov til å selge oss noen stråkurver. Så beskjedne og forsiktige de var, men super hyggelige. Vi besøkte også en liten landsby der vi kunne handle, og tilslutt dro vi for å se på skilpadder. Jeg har aldri sett så mange skilpadder på en gang. Det var en helt unik opplevelse.

Jeg tror det er lenge siden jeg har vært et sted hvor jeg har følt meg så velkommen og hjemme på samme tid. Selv om Paraiso da Vida er et stykke unna, er jeg så takknemlig for å være en del av hyttefellesskapet. Jeg ser virkelig frem til neste tur, og spesielt å møte flere hytteeiere der. Amazonas har så mye å by på, om du så ønsker opplevelser eller bare tid til å slappe av. “It’s a home away from home”.

Se våre hytter her og last ned prospekt
Se vårt webinar om dine muligheter her
Kontakt oss rundt dine muligheter her
2019-07-18T11:59:38+00:00